Hva kan opphavsberetninger fortelle oss?

Publisert 09.06.2016
På Holbergukens første dag fikk fem ph.d.-studenter tilknyttet nordiske universiteter møte holbergprisvinner Stephen Greenblatt for en diskusjon om opphavsberetninger.

Det var et bredt spekter av temaer og vinklinger som ble tatt opp på Christie Café i Naturhistorisk museum i Bergen 6. juni, da årets mesterklasse diskuterte fortellinger om menneskers opphav: Hvorfor har mennesker behov for slike beretninger, hvilken verdi har de, og hva sier de om menneskets forståelse av verden?

Et forsøk på å gi mening

Opphavsberetninger finner vi i alle kulturer. Beretningene ansees i mange sammenhenger som en type myter, i den forstand filosofen Alan Watts definerte ordet: “An image in terms of which we try to make sense of the world” – en samling faktiske og fantasifulle historier som ikke nødvendigvis gjør krav på å bli forstått bokstavelig, men som bærer i seg en universell indre mening om livet.

Beretninger om vår tilblivelse er viktige for å forstå hvem vi er og hvordan vi lever, mente Greenblatt.  – Samtidig er opphavsfortellinger et eiendommelig menneskelig trekk. Mennesket ser ut til å være den eneste arten hvor man spør seg selv hvor man kom fra. Kan hende er det et tegn på at vi har gått oss vill og er ukomfortable i vår egen kropp, sa prisvinneren.

 

Ph.d.-studenter med ulike perspektiver

De fem som møtte Greenblatt, var Mark Friis Hau fra Aarhus Universitet, Panu Heimonen fra Helsingfors universitet, Yoav Tirosh fra Universitetet på Island, Godeline Gertrude Perk fra Umeå universitet og Carlos Hernández Garcés fra Universitetet i Oslo.

Med bakgrunn i henholdsvis politisk antropologi, musikkanalyse og narrativ teori, gammel islandsk litteratur, engelsk litteratur og gresk filologi presenterte deltagerne eksempler og argumenter knyttet til hvordan vi kan forstå vår fortid og samtid gjennom analyse av opphavsfortellinger. Dette ble igjen knyttet fire tekster spesielt: Første Mosebok, Gilgamesj-sagaen, Moralens genealogi av Friedrich Nietzsche og The Symbolism of Evil av Paul Ricoeur.

 

En historie med mange varianter

I jødedommen, kristendommen og islam gir Mosebøkene et bilde av verden som et artefakt, skapt av Gud. Som en pottemaker eller snekker arbeider, former Gud universet i henhold til sin plan, og Han skaper Adam fra jordens støv og Eva fra Adams ribben. Alle mennesker er skapt i Guds bilde.  Denne modellen av universet utviklet seg i kulturer hvor styresettet var monarkisk. Universets skaper var også dets konge, som krevde lydighet og lojalitet.              

Greenblatt pekte på hvordan det i kristendommen har vokst frem et enormt apparat rundt fortellingen om Adam og Eva – en beretning som har mange paralleller til andre opphavsfortellinger, også Gilgamesj-eposet, som ble nedskrevet rundt år 2000 f.Kr. Fortellingene i seg selv kan være flere tusen år eldre.

I Gilgamesj har en gud skapt mennesket av jord, og mennesket lever i en naturtilstand. Mannen introduseres for en kvinne, som frister ham. Både i Bibelen og i Gilgamesj-eposet tar mannen imot mat fra kvinnen, dekker seg til og tvinges til å forlate sitt hjemsted. I Gilgamesj finner vi også en slange som stjeler en udødelighetsplante fra fortellingens helteskikkelse.

 

Ulik vektlegging av Adam og Eva-historien

Det som gav fortellingen om Adam og Eva en særlig posisjon i kristendommen, mer enn i islam og jødedommen, var at kirken bestemte at fortellingen skulle tolkes bokstavelig. For jøder og muslimer var skapelsesberetningen mindre essensiell -- det var viktigere for dem å tydeliggjøre hvem de var som folkeslag. For kristne, derimot ble historien om Adam og Eva sentral, og apostelen Paulus beskrev Jesus som den nye Adam.

Rundt år 400 anførte biskopen Augustin av Hippo omfattende teologiske grunner for hvorfor fortellingen om Adam og Eva ikke kunne forstås som en myte, men som en absolutt historisk sannhet. Et drøyt årtusen senere klarte renessansekunstnere å uttrykke Augustins teologiske tolkning gjennom sine verk med stor realisme: De blåste liv i historiene og gjorde Adam og Eva virkelige. Dermed var myten falt sammen.

 

Beretningenes betydning i dag

Under diskusjonen viste Mark Friis Hau til opphavsberetningers betydning innen politisk antropologi med eksempler på slike fortellingers funksjon i samspillet mellom nasjonale og europeiske identiteter i Skottland og Catalonia.

Ett slikt eksempel handler om hvordan det katalanske flagget ble til etter et viktig slag hvor Catalonias første greve, Guifré el Pélos, ble dødelig såret. Noen mener fienden var maurerne, andre mener det var normannerne. Den frankiske kongen, Karl den skallede, ønsket å ære den døende Guifré ved å tildele ham et våpenskjold på slagmarken. Kongen skal ha dyppet Guifrés hånd i hans eget blod og deretter trukket fingrene hans over det gylne skjoldet. Dermed oppstod det nasjonale symbolet med fire røde striper på gul bakgrunn.

Hau viste til hvordan strid fortsatt står sentralt i katalanernes kollektive bevissthet. Det mest interessante ved mytene er hvordan de blir brukt i nåtiden, mente han.

 

Hva musikk og stillhet kan fortelle

Panu Heimonen så på opphavshistorier fra en helt annen vinkel. Hans forsking dreier seg om musikkanalyse og narrativ teori med bruksområder innen ulike musikalske kontekster. Med eksempler fra Franz Liszts komposisjoner viste Heimonen hvordan musikken kan formidle fortellinger – her en «tragisk beretning om frelse.» Det er ikke bare tonene i seg selv som forteller en historie og skaper en følelsesmessig reaksjon hos lytteren, men også pausene – stillheten.

Greenblatt kommenterte hvordan stillhetens betydning også kunne gjenfinnes i den  gammelbabylonske versjonen av Gilgamesj-eposet. Her finner man blant annet en myte om verdens oversvømmelse – en klar parallell til Bibelens fortelling om syndefloden. I Gilgamesj-eposet er det en overordnet gud som ikke orker bråk, og han lengter etter stillhet og søvn. Flommen blir gudenes forsøk på å kvitte seg med menneskets støy. I senere myter blir forskjellen mellom stillhet og støy erstattet av et moralsystem, der støyen blir tolket som syndige handlinger som må straffes.

 

Et spørsmål om autoritet

Under plenumsdiskusjonen til slutt trakk professor Liz Fisher fra the University of Oxford frem opphavsberetningenes paralleller til jus. Både innen mytologi og jus handler opphavsfortellinger om autoritet. Innen jus avledes autoritet fra presedenser. Autoritative historier får dermed både juridiske og politiske konsekvenser. Ett eksempel er den betydning som den amerikanske grunnloven og fortellingen om «the Founding Fathers» har for dagens lover og politikk i USA. Diskusjonene rundt fortolkninger får direkte konsekvenser for menneskers liv i dag.